Orientalsk dans (magedans) danses i Midtøsten, Tyrkia og Nord- Afrika og er en av verdens eldste kulturdanser. Det er ulike teorier om hvordan dansen har oppstått. Noen mener den har oppstått i Egypt, mens andre mener den stammer fra India og har spredt seg derfra med sigøynerne.

Dansen er flere tusen år gammel og brukes i religiøse seremonier, fruktbarhetsritualer og festlige sammenhenger i tillegg til å være ren underholdning.

Jean-Léone Gérôme "The Dance of the Almeh".
1875. Oljemaleri. Hentet fra The Athenaeum.

Magedans
Begrepet magedans er noe misvisende idet man bruker hoftene, bekkenet og armene vel så mye som magen når man danser. Begrepet er skapt i Vesten, mens araberne selv kaller dansen raqs sharqi, dans fra Østen. Danseformen vi i dag kjenner som magedans vokste fram på kabaretene i Kairo på 1920-tallet, og kalles gjerne kabaret eller oriental. På kabaretscenen så man for første gang dansere iført todelt drakt med bar mage. Den todelte draktens utforming ble inspirert av indisk klesdrakt, kostymer fra datidens kabareter og fantasifulle, eksotiske Hollywoodfilmer. En todelt drakt med paljettprydet overdel og belte kalles fremdeles kabaretdrakt eller badla. Kabaretstilen er fortsatt populær på restauranter og nattklubber i Midtøsten, og har spredd seg til store deler av den vestlige verden. Kabaretstilen har hentet elementer fra både folkedans og ballett og har et sensuelt og flørtende uttrykk. Dette er oppvisningsdans som danses av profesjonelle dansere for et publikum, i motsetning til den sosiale dansen hvor alle deltar.

Ulike stilarter
Orientalsk dans er mer enn kabaretdans. Det finnes utallige stilarter og variasjoner selv om grunnbevegelsene ofte er de samme - om enn med ulik karakter. Hvert land og mange landsbyer har sine spesielle folkedansvarianter. Eksempler på folkedanser er ghawazee (egyptisk sigøynerdans), ouled-nail fra Algerie, tahtib/saidi (stokkedans fra Egypt), khaligi (hårdans fra Saudi-Arabia) og tunisiske danser.

Folkedansene har gjerne enklere og mer kraftfulle bevegelser enn i kabaret. De uttrykker ofte festglede eller avspeiler situasjoner fra dagliglivet. Draktene varierer, men er alltid heldekkende. Folkedanser kan danses av både menn og kvinner, og det danses ofte i grupper.

Både fra folkloren og fra underholdningsdansen har det vokst fram ulike ferdighetsdanser, der man viser sin dyktighet for eksempel ved å balansere noe på hodet under dansen. Dette kan være et sverd, en lysestake, en kjepp eller et arabisk tebrett. En danserinne kan også spille på fingercymbaler mens hun danser. Orientalsk dans omfatter også religiøse og spirituelle danser som guedra (velsignelsesdans fra Marokko), sufidans (transedans med snurrende dervisher) og zaar (djevelutdrivelse).
 
Den sosiale dansen
Orientalsk dans er ikke bare scenekunst. I arabiske land er den orientalske dansen integrert i kulturen, og både kvinner, menn og barn danser ved festlige anledninger som f. eks bryllup - eller på diskotek. Dansen læres bort fra mor til datter.

Hva dansen uttrykker
Dansen avspeiler musikken som gir uttrykk for både glede, sorg, stolthet, sensualitet og romantikk, og er en hyllest til livet med alle dets fasetter.

En god danserinne skal derfor ikke bare bevege seg vakkert, hun skal også forstå og kjenne musikkens nyanser. Danserinnen tolker musikken på sin personlige måte gjennom improvisasjon eller koreografi.


Kilde: Al Farah Orientalske danseforening (www.alfarah.no)