Oriental (Raqs Sharqi)
Dette er den danseformen folk flest forbinder med magedans. Den utviklet seg på kabaretene i Kairo på 1920-tallet og kalles også cabaret. På kabaretscenen så man for første gang dansere iført todelt drakt med bar mage, inspirert av indisk klesdrakt, kostymer fra datidens kabareter og fantasifulle, eksotiske Hollywood- filmer. En todelt drakt med paljettprydet overdel og belte kalles fremdeles kabaretdrakt eller badla.

Grunnbevegelsene stammer fra de arabiske folkedansene, men formen er stilisert for scenen. Kabaretstilen har hentet elementer fra både folkedans og ballett og har et sensuelt og flørtende uttrykk. Dette er oppvisningsdans som danses av profesjonelle dansere for et publikum.

Til orientalen kan man bruke tilbehør som f.eks. slør eller fingercymbaler (zill/ sagat). I Egypt er det vanlig å slenge sløret fra seg i begynnelsen av dansen etter at danseren har gjort sin entré, men i USA på 19.. tallet begynte danserne å danse med sløret gjennom hele dansen. Dette kalles amerikansk slørdans og er alså ikke helt autentisk.

Shaabi
Shaabi betyr folkelig på arabisk. Shaabi er en leken, flørtende og humoristisk dansestil som er inspirert av de egyptiske gatejentenes dans. Bevegelsene er i utgangspunktet de samme som i oriental, men utføres på en råere, tyngre, mer jordnær og frekk måte.  Shaabi-musikken er moderne egyptisk musikk, gjerne med innslag av latinamerikanske rytmer. Den omtales ofte som musikk fra Kairos bakgater. Artister som synger shaabi-musikk er f.eks Hakim og Khaled. Shaabi danses nå også på scenen, men dette er mer en slags parodi på den "ekte" shaabien. Drakten skal ikke være elegant, man har gjerne kort kjole og sko med høye heler.

Pop-oriental
En pop-oriental er en oriental som i likhet med shaabi, danses til moderne egyptisk pop-musikk, men bevegelsene er mer beherskede, som i den øvrige cabaret-tradisjonen. Musikken det danses til er ofte en moderne, vestlig-inspirert blanding av beduin, nubisk og egyptisk rytmer og folkloretemaer. Typiske artister er Amr Diab og Ehab Tawfik etc.

Klassisk egyptisk stil (klassisk oriental)
Klassisk egyptisk stil danses til de gamle klassiske egyptiske sangene (av anerkjente komponister som Farid Al Atrash, Mohammed Abdel Wahab eller Abdul Halim Hafiz), ofte representert ved den berømte sangerinnen Oum Kalthoum.  Man avslutter gjerne et show i Cairo i denne stilen da den er den mest høytidelige, seriøse og verdige. I motsetning til folkedanser som f.eks saidi, er kroppens tyngdepunkt flyttet opp, og mange av bevegelsene gjøres på tå. Bena er også ofte mer samlet og armene høyt løftet. Klassisk oriental handler om flytende bevegelser og vakre linjer. 

Fordi den krever mer innblikk i kultur og språk enn de øvrige stilene er den sjeldenere å se i vestlige land enn f.eks orientalen. Musikken det danses til er musikk de aller fleste arabere kan og kjenner tekstene godt til. For ikke å "tråkke i salaten" er det derfor viktig å vite hva tekstene handler om. Selv når det danses til instrumental-versjoner av disse kjente klassikerne, danses det ofte ut fra teksten til sangen. Til klassisk stil danser man som regel i hel kjole/tob (i hvertfall i Norge. I Cairo er man ikke så nøye på det lenger).

Saidi / Tahtib / Raqs al Assaya
Saidi er navnet på både befolkningen fra Said-regionen (også kjent som Øvre Egypt, helt sør i landet) og dansen deres, som ofte danses med en eller to kjepper. Dansen utviklet seg under den tyrkiske okkupasjonen da mennene ikke hadde lov å bære våpen og brukte kjepp som selvforsvar. De trente med kjeppen i form av en dans, El Tahtib. I dag ses tahtib gjerne i koreografert form som en mannsdans med innslag av kamp med stokkene. Mennenes kostyme er en hvit og en svart galabiya, samt et hvitt sjal rundt hodet.

Kvinnene har utviklet sin egen kokette variant av stokkdansen (kvinnene danser aldri Tahtib!) Raqs al assaya (dans med kjepp). Den er en forenklet, leken variant av mennenes kjeppdans. Kvinnene danser med galabiya og et sjal rundt hoftene eller i selskapskjole.

Balady
Baladi betyr folkelig/ fra landet. Det er en stilart som oppstod ved århundreskiftet i møtet mellom by og land i Kairos innflytterkvarter, da tradisjonell folkemusikk og vestlig inspirert musikk møttes i forbindelse med den massive urbaniseringen i Egypt på den tiden. Baladi er "bluesvarianten" av orientalsk dans, pga de mange improvisasjonene og den følelsesladde musikken. Baladi danses i folklorepreget kjortel, galabia, eller i en mer sofistikert selskapskjole, tob.

I  motsetning til oriental som danses på tå, er balady er en tung og jordnær danseform. Man danser på flate føtter, og både hoftene og armene er tunge. I oriental strekker man armene helt ut og løfter opp, i balady holder man dem mer inntil seg. For å kunne danse balady bra, er det aller viktigste å lytte til musikken, og uttrykke følelsene i den. Det er ikke mange spesielle trinn for balady, selv om balady-8 er en typisk bevegelse. Det er måten man utfører sine kameler, 8-tall, sirkler og hofteslag på som gjør at det blir balady. Ansiktet er en del av det hele, det skal uttrykke alle følelsene i musikken, både vemod og glede.

Meleya / Milleya Leff
Meleya er en humørfyllt og flørtende dans fra Alexandria som kjennetegnes av det store svarte sjalet, melaya'en, som i utgangspunktet skulle skjule kvinnens former og beskytte henne fra uønsket oppmerksomhet. Det ble fort oppdaget at meleyaen i tillegg til å skjule former, fint kunne fremheve dem. Under meleyaen har danserinnen på seg en kort, fargerik, ettersittende kjole med paljetter og stas. Kvinnenes dans består i å bruke melaya'en på en kokett måte, la den gli ned til høyre og venstre, og dandere den på nytt. I tillegg bruker kvinnene gjerne blomsterdekorerte slippers, et hodeskaut med fargerike ulldusker og ansiktsslør. Mennene danser i en svart, vid Alexandria-bukse, genser, en fargerik vest og hvit fiskerhatt. Dansen handler om kvinner som går på markedet og menn som sitter på kafé og prøver å få kvinnenes oppmerksomhet, eller omvendt. Dette er ikke en autentisk folkedans, men en stil utviklet for teaterscenen.

Trommesolo
En trommesolo er et musikkstykke hvor det kun spilles på trommer og andre rytmeinstrumenter. Som regel er melodirytmene intrikate, mens grunnrytmen gjerne spilles i bakgrunnen. En trommesolo kan enten være et alenestående musikkstykke eller være en mindre del av et større stykke. Dette er en svært krevende dans, med mye isolerte bevegelser og shimmyer, hvor danseren kan brilliere med sine tekniske danseferdigheter.
Det er ingen spesiell drakt som brukes til trommesoloen. Det er vanlig å danse en trommesolo som siste eller nest siste dans i et sett.  

Fellahin
Fellahin hører til folkloredansene og er en bondedans, der man hermer etter hverdagslige bevegelser, som f.eks. hente vann i brønnen, baker brød, etc. Dansen er ikke en autentisk dans, men er laget for teaterscenen. Mahmoud Reda regnes for opphavsmannen til denne typen folkloredanser, som er konstruert for scenen. Kostymet er en lang, meget vid fargerik kjole, med volang nederst. På hodet knytes et langt skaut med pomponger som rammer inn ansiktet.

Shamadan
Dans med kandelaber med tente lys på hodet. En viktig del av bryllupsseremonier i Egypt, er Zeffa al arousa, brudens prosesjon. Det er gammel tradisjon at minst en shamadan-kronet danser leder prosesjonen etterfulgt av musikere og resten av selskapet. Zeffaen finner tradisjonelt sted på kvelden, og går gjennom gatene fra huset til brudens foreldere til hennes nye hjem hos brudgommen. Før elektrisitetens tid, lyste Shamadan-danseren opp veien gjennom de mørke gatene, og lysene annonserte at et bryllup hadde funnet sted. Lysene representerer lys, kjærlighet og velstand. For en Zeffa prosesjon blir det brukt en spesiell type musikk.
 
I dag feires bryllup isteden på hoteller eller i millitære klubber, og Zeffa’en går gjennom foyeren og inn i mottagelsesrommet, hvor prosesjonen tar en runde rundt i rommet og leder bruden og brudgommen til deres bryllupstroner. Prosesjonen kan stoppe opp flere ganger for forskjellig underholdning, som folkedanser eller sang. Danseren kan også oppføre shamadan-dansen som en del av bryllupsunder- holdningen. Dette er forskjellig fra Zeffa’en og kan inneholde dans nede på gulvet, noe som ellers er meget uvanlig for egyptisk dans. Musikken for shamadandans er meget livlig, dette er en dans for å feire brudeparet!

Ghawazee

En annen folkedans man finner i Øvre Egypt er ghawazee (eller ghawazi), som er de egyptiske sigøynernes, ghawazeenes, folkedans. Ghawazeene var profesjonelle underholdere, men ble forvist fra Kairo i 1834 og slo seg ned i Øvre Egypt. Musikken, dansestilen, holdningen og andre kulturelle særtrekk skiller seg fra øvrige danser i Øvre Egypt og Said-regionen (jf saiidi). Dansen karakteriseres av hofteisolasjoner og ristebevegelser (shimmy), og danserne holder en uavbrutt rytme med sine fingercymbaler (sagat/zill) som står i kontrast til de synkoperte trommeslagene.

Khaleegy
Khaleegi betyr fra Gulfen og er en danseform som danses i den arabiske gulf (Kuwait, Saudi-Arabia, Emiratene). Khaleegi er en folkedans og som andre folkedanser er den en sosial dans. Man danser i grupper hvor en og en kan gå frem og gjøre små solotrinn før de går tilbake inn i gruppen igjen. Raks Al Nasha'ar (arabisk for kvinnedans) er et navn på kvinnenes khaleegy-dans, som tradisjonelt sett danses i sosiale sammenhenger på kvinnefester, brylluper etc. Alle festdeltakerne bærer en Thobe Al Nasha'ar (Khaleegy-kjole) som fullstendig dekker festklærne. Det danses hovedsakelig med skuldre og hode. Fotarbeidet i dansen er meget enkelt, et grunntrinn med gyngende hofter og til det settes ulike hånd-, arm-, og skulderbevegelser. Den bevegelsen som er mest typisk for denne dansen, er kastene med overkroppen (slik at håret flagrer). 

Tribal Style Belly Dance
Dette er en dansestil som oppsto i USA i 1960-årene, da Jamila Salimpor og hennes dansegruppe Bal Anat, blandet forskjellige folkelige dansestiler fra Midtøsten og Nord Afrika (Marokko, Algerie, Tyrkia, Egypt, Syria og Libanon) og utviklet det som er opphavet til American Tribal Style (ATS) og Tribal Fusion.

Tribal (ATS) 
American Tribal Style (ATS) er moderne dansestil, utviklet av Carolena Nericcio, leder av Fat Chance Belly Dance. Det er en improvisert gruppedans med minimum 3 personer , hvor man bytter på å lede dansen innenfor faste trinnformasjoner. Tribal er en blanding av flere dansestiler, blant annet oriental,  flamenco og indisk dans. ATS ledet også musikken i en ny retning, den ble en blanding av flere musikkstiler, som ikke nødvendigvis var fra Midtøsten.

Tribaldans er meget kraftfull og fasinerende, og kan danses med fingercymbaler, sverd og slør. Kostymene er fargerike, med store vide skjørt pyntet med bånd, haremsbuker i en kontrastfarge under, hoftesjal med frynser og hoftebelte pyntet med speil, skjell og store dusker i forskjellige farger. Toppen er ofte en indisk choli, med bar rygg. Utenpå kan man ha en mynt-bh, eller en bh med fargerike bånd. Uttrykket er dramatisk, med turban, store antikke sølvsmykker, kraftig sminke og tatoveringer både i ansiktet og på kroppen.

Tribal Fusion
Tribal Fusion har sitt utspring i ATS, men her har man gått bort fra improvisasjonen og gått mer over til koreografi. Dansere som Rachel Brice, Ariellah og mange andre, tok dansen et steg videre og skapte fusjoner av elementer fra forskjellige kulturer, mens de stiliserte dansen på sin egen, unike måte. Men i bunnen ligger fortsatt de grunnleggende bevegelser fra midtøstens dans, med litt blanding fra Hip Hop, Jazz og moderne dans. Tribal Fusion kjennetegnes ved utstrakt bruk av isolerte bevegelser.